Tematisk analyse: Braun og Clarkes seks faser med eksempel

Tematisk analyse er en metode for å utvikle og tolke mønstre av felles mening, kalt temaer, på tvers av et kvalitativt materiale, for eksempel transkriberte intervjuer. Du koder materialet, bygger temaer av kodene og skriver fram hva temaene sier om problemstillingen. Mest brukt er fremgangsmåten til Virginia Braun og Victoria Clarke, som deler analysen inn i seks faser.

Hva er tematisk analyse?

Braun og Clarke beskrev fremgangsmåten i 2006, i artikkelen Using thematic analysis in psychology, og argumenterte for at tematisk analyse er en metode i seg selv. Fordi den ikke hører til én bestemt teori, brukes den i alt fra sykepleie og pedagogikk til sosialt arbeid. Fleksibiliteten betyr ikke at alt går: Du må fortsatt vise hvilke teoretiske antakelser analysen bygger på.

Et tema er mer enn et emne som mange snakker om. Braun og Clarke beskriver det som et mønster av felles mening som holdes sammen av en sentral idé. «Deltidsjobb» er et emne. «Studiet får det som blir til overs» kan være et tema, fordi det sier noe om hvordan studentene prioriterer. At noe nevnes ofte, kan være et hint, men det gjør det ikke til et tema.

Thagaard (2018) skiller mellom temasentrerte og personsentrerte tilnærminger i analysen. Tematisk analyse er temasentrert: Du sammenligner informasjon fra alle deltakerne om hvert tema, i stedet for å forstå én person om gangen som en helhet. I helsefag møter du også systematisk tekstkondensering, som Malterud (2012) beskriver. Den har egne trinn og begreper, så velg én av metodene og bruk begrepene til den du velger.

Braun og Clarkes seks faser

Fasene følger her Braun og Clarkes nyeste beskrivelse, i boka Thematic Analysis: A Practical Guide (2022). I parentes står navnene fra 2006, som mange lærebøker og emnebeskrivelser fortsatt bruker. Navnene er oversatt fra engelsk. Fasene er ingen trapp du går opp én gang. Du går fram og tilbake, særlig mellom fase tre og fem.

1. 1

   Gjør deg kjent med datasettet

   (2006: gjør deg kjent med dataene.) Les alle transkripsjonene flere ganger, gjerne mens du hører på opptakene. Noter tanker om hvert intervju og om materialet som helhet, også dine egne reaksjoner.
2. 2

   Koding

   (2006: generer de første kodene.) Gå systematisk gjennom hele materialet, og gi det som er relevant for problemstillingen, en kort merkelapp: en kode. Et avsnitt kan få flere koder. Regn med minst to runder, for kodene endrer seg når du blir bedre kjent med materialet.
3. 3

   Generer foreløpige temaer

   (2006: let etter temaer.) Se etter koder som deler en sentral idé, og samle de kodede utdragene under hvert foreløpige tema. Et tematisk kart eller en tabell viser hva som henger sammen, og hva som ennå ikke passer noe sted.
4. 4

   Utvikle og gjennomgå temaene

   (2006: gjennomgå temaene.) Prøv hvert tema mot utdragene sine og mot hele materialet. Henger det sammen når du leser alle utdragene i ett, og sier det noe om problemstillingen? Temaer kan slås sammen, deles opp eller forkastes.
5. 5

   Finpuss, definer og navngi temaene

   (2006: definer og navngi temaene.) Skriv noen setninger om hva hvert tema handler om, og hva det ikke handler om. Gi temaet et navn som sier noe om meningen, gjerne med deltakernes egne ord.
6. 6

   Skriv fram analysen

   (2006: skriv rapporten.) Skrivingen er en del av analysen, ikke noe som kommer etterpå. Du velger sitater, forklarer hva de viser, og knytter temaene til problemstillingen.

Refleksiv tematisk analyse: hva er nytt?

Braun og Clarke har senere skrevet at artikkelen fra 2006 ofte er blitt misforstått. I artikkelen Reflecting on reflexive thematic analysis (2019) og i boka fra 2022 kaller de sin versjon refleksiv tematisk analyse, for å skille den fra andre fremgangsmåter med samme navn. Dette er de viktigste poengene:

• Du utvikler temaene. Temaer ligger ikke ferdige i materialet og venter på å bli funnet. Allerede i 2006 kritiserte Braun og Clarke formuleringer om at temaer «dukker opp», fordi de skjuler forskerens aktive rolle. De nye fasenavnene, som «generer» i stedet for «let etter», understreker det samme.
• Subjektiviteten er en ressurs. Forforståelsen og de teoretiske ståstedene dine er ingen feilkilde som skal fjernes, men en del av analysen. Derfor reflekterer du over dem og gjør rede for dem.
• Ingen måling av enighet. Koding er tolkning, så det finnes ingen fasit som to kodere skal bli enige om. Mål som Cohens kappa hører til andre varianter av tematisk analyse.
• Temaer er ikke emneoppsummeringer. Et avsnitt som samler alt deltakerne sa om ett emne, ofte ett spørsmål i intervjuguiden, mangler den sentrale ideen som gjør det til et tema.
• Tre familier. Braun og Clarke skiller mellom tematisk analyse som vektlegger reliabilitet i kodingen, varianter med kodebok, som template analysis og framework analysis, og sin egen refleksive variant. Forskjellen gjelder synet på kunnskap, ikke bare teknikken.

Følger du den refleksive versjonen, skriv det i metodekapitlet, og vis til de nyere tekstene, ikke bare til artikkelen fra 2006. Unngå også formuleringen «temaene vokste fram». Skriv heller at du utviklet temaene.

Koding: induktiv og deduktiv, semantisk og latent

Koding i kvalitativ forskning betyr å gi korte merkelapper, koder, til utdrag som er relevante for problemstillingen. Kodene er byggesteinene du lager temaene av. To valg styrer hvordan du koder, og begge skal stå i metodekapitlet.

Induktiv og deduktiv. Ved induktiv koding tar du utgangspunkt i materialet. Ved deduktiv koding tar du utgangspunkt i teori eller tidligere forskning, for eksempel begreper du vil se etter i materialet. Braun og Clarke ser det som to retninger kodingen kan heller mot, ikke som to adskilte metoder. Ingen koding er helt induktiv, for du leser alltid med en forforståelse. Skriv hvilken retning som dominerer, og hvorfor.

Semantisk og latent. En semantisk kode ligger tett på det deltakeren sier rett ut. En latent kode fanger ideer og antakelser under overflaten. «Leser på bussen til jobb» er semantisk. «Studiet som restpost» er mer latent. Begge er gyldige, og mange koder ligger et sted mellom. Latente koder krever mer tolkning og derfor mer begrunnelse.

Kod hele materialet, ikke bare avsnittene som virket spennende ved første gjennomlesning. Ta med litt sammenheng rundt hvert utdrag, så du forstår det når du leser det igjen. La kodene endre seg: Gi dem nye navn, slå dem sammen og del dem opp underveis. En kodeliste er et nyttig arbeidsverktøy, men i refleksiv tematisk analyse er den ingen fast kodebok som lages før du har lest materialet.

Koding går lettere når transkripsjonene og kodene ligger på samme sted. Sjekk reglene ved lærestedet ditt før du laster opp opptak: Stemmen identifiserer deltakerne, så et opptak inneholder personopplysninger også uten navn. Spirelight tilbyr ingen databehandleravtale; det er lærestedet som eventuelt inngår en slik avtale, ikke du. Transkriberingen skjer på servere i EU, filene lagres hos Google Firebase i USA, og AI-funksjonene kjører hos OpenAI i USA. Det skal stå i informasjonsskrivet og i meldeskjemaet til Sikt.

Får du lov, kan du transkribere og kode intervjuene i ett prosjekt. Kodene har bare navn og farge, så skriv definisjonene av dem i egne notater. Kodeoversikten (Coding grid i det engelske grensesnittet) samler alle utdrag med samme kode i én tabell, noe som hjelper i fase tre og fire. Verktøyet holder orden på koder og utdrag, men temaene utvikler du selv.

Forskjellen på kode og tema

Koder og temaer blandes lett sammen, men de hører til ulike nivåer i analysen:

Et tema kan ha undertemaer, men hold antallet nede. Noen få godt utviklede temaer gir som regel en bedre analyse enn mange tynne.

Oppdiktet eksempel: temaoversikt fra en intervjustudie

Studien under er oppdiktet, og det samme gjelder deltakerne og sitatene. Problemstillingen er: Hvordan opplever bachelorstudenter med deltidsjobb studiehverdagen? Åtte studenter ble intervjuet. Forfatteren kodet transkripsjonene i to runder og utviklet deretter to temaer.

Kodene ligger nær materialet, mens temanavnene sier hva mønsteret betyr. «Leser på bussen til jobb» er en iakttakelse. «Studiet får det som blir til overs» er en tolkning som binder flere iakttakelser sammen. Med egne data kan du legge til en kolonne med intervju og tidsstempel, så du og veilederen finner tilbake til sammenhengen. Oversikten hjelper deg å holde orden og velge sitater, men den beviser ingenting alene. Det er analysen du skriver rundt sitatene, som overbeviser.

Kvalitet og vanlige feil

Artikkelen fra 2006 har en sjekkliste med 15 punkter for god tematisk analyse, og Braun og Clarke har senere videreutviklet kvalitetskriteriene sine. Grunntanken er den samme: Analysen skal være grundig, konsekvent og åpent beskrevet, så leseren ser hvordan du gikk fra materiale til temaer. Hvordan du drøfter kvaliteten med begreper som troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet, står i guiden om validitet og reliabilitet. Leser veilederen deler av kodingen, er poenget i refleksiv tematisk analyse å diskutere tolkningene, ikke å måle hvor enige dere er. Disse feilene går igjen:

• Temaer som speiler intervjuguiden: hvert tema svarer til ett spørsmål du stilte. Da har du ofte oppsummert svarene i stedet for å analysere dem.
• Sitater uten analyse: kapitlet blir en rekke sitater med korte overganger. Sitatene skal underbygge en tolkning, ikke erstatte den.
• Temaer som overlapper: de samme utdragene og poengene dukker opp under flere temaer. Det tyder på at de sentrale ideene er uklare.
• Tall som bevis: et mønster blir ikke viktig bare fordi mange nevner det, og den som ikke nevner noe, er ikke nødvendigvis uenig.
• Blandede kvalitetskriterier: oppgaven sier at den følger refleksiv tematisk analyse, men rapporterer enighet mellom kodere eller hevder at metning ble nådd. I artikkelen To saturate or not to saturate? (2021) argumenterer Braun og Clarke for at metning passer dårlig som begrunnelse for utvalgets størrelse i refleksiv tematisk analyse.

Slik presenterer du temaene i analysekapitlet

Bygg opp kapitlet etter temaene, ikke etter deltakerne eller spørsmålene i intervjuguiden. Begynn gjerne med en kort oversikt over temaene, i en setning eller en enkel figur. For hvert tema kan du følge omtrent samme rekkefølge:

• Si hva temaet handler om, altså den sentrale ideen.
• Vis mønsteret med sitater, og forklar hva de viser. Analysen skal gå lenger enn å gjengi hva deltakerne sa.
• Vis variasjonen, også deltakerne som sier noe annet.
• Knytt temaet til problemstillingen.

Sitatene skal være korte, skrevet slik at deltakerne ikke kan kjennes igjen, og merket med et pseudonym eller et nummer, for eksempel (Student 3). Har du tatt bort deler av et sitat, markerer du det med […]. Skriv i metodekapitlet hvordan du har bearbeidet sitatene, for eksempel om du har gjort dialekt om til bokmål. Ellers skal sitatene stemme med transkripsjonen, så sjekk dem mot opptaket før du leverer.

I metodekapitlet beskriver du hvilken versjon av tematisk analyse du fulgte, om kodingen var mest induktiv eller deduktiv og mest semantisk eller latent, hvor mange runder du kodet, og hvordan temaene endret seg underveis. Skriv også om forforståelsen din og hvordan den kan ha preget analysen. Noen oppgaver presenterer funnene i ett kapittel og drøfter dem i det neste, mens andre slår sammen analyse og drøfting. Følg malen ved lærestedet. Hvordan du til slutt svarer på problemstillingen, står i guiden om konklusjon.