Konklusjon: slik skriver du konklusjonen i oppgaven

Konklusjonen er oppgavens svar på problemstillingen. Her sier du kort og tydelig hva undersøkelsen din har vist, og hva det betyr for spørsmålet du stilte i innledningen. Konklusjonen bygger på analysen og drøftingen og skal ikke inneholde nytt stoff.

Hva er en konklusjon?

Problemstillingen og konklusjonen hører sammen som spørsmål og svar. Alt som står mellom dem, fra teorikapitlet til drøftingen, skal hjelpe deg med å komme fram til svaret. Leser sensor bare innledningen og konklusjonen, skal det likevel gå fram hva du spurte om, og hva du fant. Søk & Skriv, et samarbeid mellom blant annet bibliotekene ved Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, skriver at konklusjonen skal svare på problemstillingen. De minner også om at en negativ konklusjon er gyldig. Har du funnet ut at en antatt sammenheng ikke holder, er det også et svar.

Konklusjonen er verken et sammendrag eller en oppsummering. Sammendraget står først i bachelor- og masteroppgaven og gir en oversikt over hele arbeidet: hva du undersøkte, hvordan og hva du fant. En oppsummering gjentar de viktigste momentene i oppgaven. Konklusjonen gjør noe mer avgrenset. Den svarer. «I kapittel 4 analyserte jeg intervjuene» er gjenfortelling, mens «lærerne lager utkast raskere, men bruker tiden de sparer på å kontrollere dem» er et svar.

Hvordan oppgaven er bygd opp, og hva de siste kapitlene heter, varierer mellom fag og læresteder. Olav Dalland følger skriveprosessen fra problemstilling til ferdig oppgave i Metode og oppgaveskriving (2020; ny utgave 2024 med Cecilie Dalland), med egne kapitler om bacheloroppgaven og masteroppgaven. Bruk boka sammen med oppgavemalen fra lærestedet ditt. Er du usikker på hva oppgaven egentlig spør om, begynner du med problemstillingen.

Hva skal en konklusjon inneholde?

En god konklusjon har som regel fire deler. Rekkefølgen kan variere, men alle fire bør være med:

• Problemstillingen i kort form: én setning som minner leseren om hva oppgaven skulle svare på.
• Hovedsvaret: det viktigste du har funnet, sagt så direkte som mulig og tidlig i konklusjonen. Leseren skal ikke måtte lete etter det.
• Svar på forskningsspørsmålene: har du delt opp problemstillingen, svarer du kort på hvert spørsmål, gjerne i samme rekkefølge, og viser hvordan svarene henger sammen.
• Hva svaret gjelder for: hvem og hvilken sammenheng funnene sier noe om, og de viktigste forbeholdene. Selve metodekritikken står i drøftingen. Her nevner du bare det leseren må ha med seg.

Mange vegrer seg for å skrive forbehold i konklusjonen, fordi de tror det svekker den. Det er omvendt. Når du selv sier hva materialet ditt kan og ikke kan vise, ser sensor at du forstår metoden. Et lite, strategisk utvalg kan vise hvordan noe oppleves, men ikke hvor utbredt det er.

Konklusjon, drøfting og avslutning: hva er forskjellen?

De tre delene ligger sist i oppgaven og glir lett over i hverandre. I noen fag heter det siste kapitlet «Konklusjon», i andre «Avslutning», og konklusjonen er da en del av det. Følg malen og kapittelnavnene ved lærestedet ditt. Forskjellen ligger i hva hver del skal gjøre:

I drøftingen tenker du høyt. Du setter argumenter og tolkninger opp mot hverandre og vurderer hvor gyldige og pålitelige funnene er. I konklusjonen lander du. Har du drøftet grundig, er konklusjonen lett å skrive, fordi svaret allerede ligger i drøftingen. Du må bare si det rett ut, uten å drøfte på nytt.

Hva avslutningskapitlet skal romme, varierer. NTNUs veiledning om strukturen i en empirisk oppgave skriver at det avhenger av problemstillingen om avslutningen bør være en konklusjon eller en oppsummering, og at det ikke er uvanlig å kombinere dem. Søk & Skriv påpeker at et åpent stilt spørsmål ikke alltid kan besvares, men at du må konkludere når spørsmålet kan besvares i bestemt form.

Slik skriver du konklusjonen steg for steg

Et grovt utkast til svaret tidlig i skriveprosessen gjør det lettere å holde den røde tråden. Den endelige konklusjonen skriver du når drøftingen er ferdig.

1. 1

   Skriv opp problemstillingen og forskningsspørsmålene

   Lim dem inn øverst i et tomt dokument. Det er disse konklusjonen skal svare på, ikke spørsmålene du fikk lyst til å stille underveis.
2. 2

   Finn hovedpoenget i hver del av drøftingen

   Skriv én setning per forskningsspørsmål eller tema. Finner du ikke poenget, må du tilbake til drøftingen før du kan konkludere.
3. 3

   Formuler svaret på problemstillingen

   Skriv svaret i to eller tre setninger som en leser forstår uten å ha lest resten av oppgaven. Det er kjernen i konklusjonen.
4. 4

   Velg ord som passer styrken i funnene

   «Viser», «tyder på» og «kan tyde på» sier ulike ting. Bruk de ordene materialet ditt gir dekning for, og vær konsekvent.
5. 5

   Si hva svaret gjelder for

   Nevn kort hvem og hvilken sammenheng funnene gjelder, og det viktigste forbeholdet. Vis til drøftingen for resten.
6. 6

   Les innledningen og konklusjonen etter hverandre

   Svarer konklusjonen på spørsmålet slik det står i innledningen, med de samme begrepene? Har du justert problemstillingen underveis, må begge bruke den nye versjonen.

Bruk gjerne fortid om det du gjorde, og presens om det funnene viser: «Formålet med oppgaven var å undersøke …», «Studien tyder på at …» og «Svaret på problemstillingen er dermed at …». Unngå å åpne med en lang gjenfortelling av kapitlene eller med en generell setning om hvor viktig temaet er. Det har du allerede begrunnet i innledningen.

Hvor lang skal konklusjonen være?

Det finnes ingen fast regel, og kravene varierer mellom fag og læresteder. Konklusjonen er som regel en av de korteste delene av oppgaven. I en semesteroppgave er et par avsnitt ofte nok. I en bachelor- eller masteroppgave er avslutningskapitlet gjerne lengre, fordi det også kan romme en oppsummering og forslag til videre forskning.

Lengden kan avsløre problemer. En konklusjon på tre setninger mangler ofte svar på ett eller flere forskningsspørsmål. En konklusjon på flere sider inneholder som regel gjenfortelling eller ny drøfting som hører hjemme tidligere. Sjekk om emnebeskrivelsen eller oppgavemalen sier noe om omfang, og spør veilederen.

Oppdiktet eksempel: konklusjonen i en intervjustudie

Eksemplet bygger videre på den oppdiktede intervjustudien i guiden om kvalitativ metode: seks lærere på ungdomstrinnet, semistrukturerte intervjuer og en tematisk analyse med to temaer og ett avvikende tilfelle. Studien, lærerne og funnene er oppdiktet.

Første avsnitt minner om problemstillingen og gir hovedsvaret. Andre avsnitt tar med det andre temaet og det avvikende tilfellet, slik at konklusjonen ikke blir mer entydig enn funnene. Tredje avsnitt samler svaret og sier hva det gjelder for. Det er ingen sitater, ingen nye kilder og ingen anbefalinger som materialet ikke gir grunnlag for.

Vanlige feil i konklusjonen

• Nye opplysninger: et sitat, en kilde, et tall eller et argument som ikke står tidligere i oppgaven.
• Referat i stedet for svar: konklusjonen forteller hva hvert kapittel handlet om, men ikke hva du fant ut.
• Svar på et annet spørsmål: oppgaven har sklidd bort fra problemstillingen, og konklusjonen svarer på det nye spørsmålet.
• For sterke ord: «beviser» og «viser tydelig» har du sjelden dekning for med noen få intervjuer. «Tyder på» er ofte mer presist.
• Generalisering: konklusjonen sier noe om lærere eller sykepleiere generelt, selv om studien bare har undersøkt noen få.
• Så mange forbehold at svaret forsvinner: forbeholdene utdyper du i drøftingen. Konklusjonen må tørre å svare.
• Råd uten grunnlag: anbefalinger til praksis må følge av funnene, ikke av det du mente før du begynte.

Forslag til videre forskning

Mange avslutningskapitler slutter med forslag til videre forskning. Her peker du på spørsmål oppgaven reiste, men ikke kunne svare på, og på hva et annet utvalg eller en annen metode kunne ha vist. Søk & Skriv foreslår blant annet at du peker på nye problemstillinger du har kommet over i arbeidet, og tar fatt i ubesvarte spørsmål fra ditt eget prosjekt.

Gode forslag er konkrete og springer ut av funnene. «Det trengs mer forskning på temaet» sier lite. Med utgangspunkt i eksemplet over kunne et bedre forslag være: «En spørreundersøkelse blant lærere på ungdomstrinnet kunne vise hvor utbredt erfaringene i denne studien er, og intervjuer med lærere som har valgt bort verktøyene, kunne belyse hvorfor noen slutter å bruke dem.»

I profesjonsfag som sykepleie og lærerutdanning ber noen oppgavemaler også om implikasjoner for praksis. Hold dem like nøkterne som konklusjonen. Spør deg selv hva funnene kan bety for praksis, gitt det utvalget du faktisk har undersøkt.