Fenomenologi: livsverden og erfaring i kvalitativ forskning

Fenomenologi er læren om det som viser seg: studiet av hvordan verden framtrer for oss i erfaringen, før vi forklarer den med teorier. Retningen ble grunnlagt av filosofen Edmund Husserl rundt år 1900. I en bacheloroppgave eller masteroppgave betyr fenomenologi som regel en kvalitativ tilnærming der du beskriver og tolker hvordan mennesker erfarer et fenomen i sin livsverden, for eksempel det første året i jobb eller det å leve med langvarige smerter.

Hva er fenomenologi?

Ordet kommer fra gresk: phainomenon betyr det som viser seg, og logos betyr lære. Husserls motto var «til tingene selv». I stedet for å plassere en erfaring i ferdige begreper og forklaringer med en gang skal du først se nøye på hvordan den faktisk viser seg for den som har den.

Forskjellen blir tydelig med et eksempel. En spørreundersøkelse kan måle hvor mange timer studenter jobber ved siden av studiet. En fenomenologisk studie spør hvordan det er å gå rett fra en kveldsvakt til en forelesning: hvordan kroppen kjennes, hvordan tiden går, og hva studiet betyr når energien er brukt opp. Begge spørsmålene er gode, men de krever ulike metoder og gir ulike svar.

Fenomenologi har to betydninger som du bør holde fra hverandre i oppgaven. Det er en filosofisk tradisjon med sitt eget begrepsapparat, og det er en forskningstilnærming som brukes i blant annet sykepleie, pedagogikk, psykologi og sosialt arbeid. I en empirisk oppgave trenger du først og fremst de grunnbegrepene som begrunner hvordan du arbeider.

Husserl: intensjonalitet, epoché og livsverden

Husserl utviklet fenomenologien i Logische Untersuchungen (1900 og 1901) og bygde den ut i Ideen zu einer reinen Phänomenologie und phänomenologischen Philosophie (1913). Tre av begrepene hans går igjen i metodelitteraturen:

• Intensjonalitet: Bevisstheten er alltid bevissthet om noe. Når du husker, håper eller gruer deg, er du rettet mot noe. Fenomenologien undersøker hvordan dette noe framtrer for den som erfarer det.
• Epoché: I hverdagen tar vi for gitt at verden finnes uavhengig av oss. Husserl kalte det den naturlige innstillingen. Med epoché setter du denne antakelsen i parentes, sammen med teorier og forkunnskaper om saken. Du benekter ikke at verden finnes, men legger spørsmålet til side for å kunne beskrive hvordan den viser seg. Epoché er første trinn i den fenomenologiske reduksjonen.
• Livsverden: I det sene verket Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die transzendentale Phänomenologie (1936) beskriver Husserl livsverdenen som den hverdagslige verdenen vi lever i og tar for gitt, før vi begynner å teoretisere om den. Vitenskapene bygger på livsverdenen, men hadde ifølge Husserl mistet den av syne.

For forskningen betyr begrepet livsverden at menneskers erfaringer tas på alvor som kilde til kunnskap. Livsverdenen er ikke en indre verden atskilt fra den ytre, men verden slik den leves av noen. Husserl lette også etter det vesentlige i en erfaring, dens essens. Ved fri variasjon i fantasien prøver du ut hva du kan endre i et eksempel uten at erfaringen blir en annen. Både den fenomenologiske reduksjonen og fri variasjon omtales hos Kvale og Brinkmann (2015).

Heidegger og Merleau-Ponty

Martin Heidegger var Husserls assistent og senere etterfølger i Freiburg. I Sein und Zeit (1927; på norsk Væren og tid, 2007) flyttet han oppmerksomheten fra bevisstheten til tilværelsen. Vi står ikke utenfor verden og betrakter den, vi er alltid allerede i den. Heidegger kaller det væren-i-verden. Når du skriver på tastaturet, tenker du ikke på tastene. Først når en tast henger seg opp, blir tastaturet en gjenstand du ser på. Fordi vi alltid allerede forstår verden på en bestemt måte, blir fenomenologien hos Heidegger et spørsmål om fortolkning, og derfra vokste den hermeneutiske fenomenologien fram.

Maurice Merleau-Ponty satte kroppen i sentrum i Phénoménologie de la perception (1945). Første del kom i dansk oversettelse på det norske forlaget Pax som Kroppens fenomenologi (1994). Den levde kroppen er ikke en gjenstand blant andre, men det vi sanser og handler gjennom. En erfaren sykepleier finner venen uten å tenke over hvor fingrene skal ligge, fordi kunnskapen sitter i kroppen. For en intervjustudie betyr det at du også kan spørre etter kroppslige erfaringer, som tretthet, uro, smerte og nærhet.

Fenomenologi som kvalitativ tilnærming

I kvalitativ forskning brukes fenomenologi både som vitenskapsteoretisk grunnlag og som navn på bestemte analysemetoder. Kvale og Brinkmann (2015) knytter forskningsintervjuet til fenomenologien og kaller intervjuformen de beskriver, et semistrukturert livsverdenintervju. Målet er å få beskrivelser av intervjupersonens livsverden for å tolke meningen i fenomenene som beskrives, ut fra intervjupersonens egne perspektiver. Intervjueren bør vise det de kaller bevisst naivitet: være åpen for det nye og uventede i stedet for å møte svarene med ferdige kategorier.

Tove Thagaard (2018) beskriver fenomenologien som en tilnærming som tar utgangspunkt i den subjektive opplevelsen og søker å forstå den dypere meningen i enkeltpersoners erfaringer. En fenomenologisk problemstilling spør derfor hvordan noe oppleves, ikke hvor vanlig det er eller hva det skyldes.

En fenomenologisk intervjuguide spør etter konkrete situasjoner, ikke etter meninger og forklaringer. «Fortell om en gang da …» gir rikere beskrivelser enn «Hvorfor tror du at …?». Spør hvordan noe kjentes, hva som skjedde i kroppen, og hvordan tiden gikk. Ikke alle intervjustudier om erfaringer er fenomenologiske. Merkelappen passer bare når tilnærmingen faktisk styrer intervjuene og analysen.

Giorgi, IPA og andre fenomenologiske metoder

Velger du en fenomenologisk metode, velger du også begrepene og analysetrinnene som hører til den. Disse møter du i norske metodebøker og oppgaver:

• Deskriptiv fenomenologi: Amedeo Giorgi beskriver i The Descriptive Phenomenological Method in Psychology (2009) en metode som bygger på Husserl. Du deler beskrivelsene inn i meningsenheter, omformer dem og beskriver til slutt erfaringens generelle struktur. Kvale og Brinkmanns meningsfortetting i fem trinn bygger på Giorgi, og det samme gjør Kirsti Malteruds systematiske tekstkondensering (2012). Malterud kaller sin metode pragmatisk og inspirert av fenomenologiske ideer, så bruker du den, er det den du oppgir.
• Fortolkende fenomenologisk analyse (IPA): Jonathan A. Smith, Paul Flowers og Michael Larkin beskriver i Interpretative Phenomenological Analysis (2009; 2. utgave 2022) en tilnærming som bygger på fenomenologi, hermeneutikk og idiografi, altså grundig analyse av hvert enkelt tilfelle. De snakker om en dobbel hermeneutikk: Forskeren prøver å forstå hvordan deltakeren forstår sin egen erfaring. IPA bruker små og mest mulig homogene utvalg.
• Fenomenologisk-hermeneutisk metode: Anders Lindseth og Astrid Norberg (2004) beskriver en metode inspirert av Paul Ricœurs fortolkningsteori. Analysen går fra en naiv lesning via en strukturanalyse til en helhetlig forståelse. Den brukes særlig i sykepleie og helsefag.
• Livsverdensforskning: Karin Dahlberg, Helena Dahlberg og Maria Nyström beskriver i Reflective Lifeworld Research (2. utgave 2008) en tilnærming fra svensk helse- og omsorgsforskning som også brukes i norsk sykepleieforskning. I stedet for å sette forforståelsen i parentes vil de tøyle den (bridling) gjennom hele forskningsprosessen.

Vil du lese mer på norsk, gir Thoresen, Rugseth og Bondevik (2020) i Fenomenologi i helsefaglig forskning en innføring i hvordan du gjennomfører en fenomenologisk studie, fra planlegging til formidling.

Fenomenologi og hermeneutikk: hva er forskjellen?

Fenomenologi og hermeneutikk nevnes ofte sammen, og siden Heidegger glir de delvis over i hverandre. Utgangsspørsmålene er likevel forskjellige:

IPA og Lindseth og Norbergs metode står med et bein i hver tradisjon. I metodekapitlet må du derfor si tydelig om du først og fremst vil beskrive erfaringen eller tolke den, og velge begreper etter det.

Slik gjør du en fenomenologisk analyse med IPA

Trinnene under oppsummerer analysen i andre utgave av Smith, Flowers og Larkin (2022). Følger du Giorgi, Lindseth og Norberg eller livsverdensforskning, ser trinnene annerledes ut, og da bruker du beskrivelsen som hører til din metode. I første utgave (2009) brukte forfatterne begrepene emergent themes og superordinate themes.

1. 1

   Les og les igjen

   Begynn med ett intervju. Les transkripsjonen flere ganger, og lytt gjerne til opptaket samtidig. Skriv ned de første inntrykkene for seg, så de ikke styrer den nære lesningen.
2. 2

   Skriv utforskende notater

   Kommenter teksten linje for linje: hva deltakeren beskriver, hvordan det blir sagt, med bilder, pauser og gjentakelser, og hva det kan bety.
3. 3

   Formuler erfaringsutsagn

   Fortett notatene til korte utsagn som fanger hva en erfaring betyr for deltakeren (experiential statements). De skal ligge nær teksten, men inneholde din tolkning.
4. 4

   Let etter sammenhenger

   Ordne erfaringsutsagnene fra intervjuet i grupper som hører sammen.
5. 5

   Gi navn til personlige erfaringstemaer

   Gi hver gruppe et navn, og samle temaene i en tabell med sitater (Personal Experiential Themes, PETs).
6. 6

   Analyser neste intervju for seg

   Gjenta trinnene for hvert intervju. Behandle hvert tilfelle for seg, og legg temaene fra det forrige til side så godt du kan.
7. 7

   Utvikle gruppetemaer

   Sammenlign de personlige temaene på tvers av intervjuene, se etter likheter og forskjeller, og utvikle gruppetemaer (Group Experiential Themes, GETs). Vis hvordan hvert tema kommer til uttrykk hos ulike deltakere.

Trinnene er ingen fast oppskrift. Analysen beveger seg fram og tilbake mellom teksten og tolkningen din, og du kan gå tilbake til et tidligere intervju når et nytt får deg til å se noe annet.

Oppdiktet eksempel: det første året som pedagogisk leder

Studien, deltakeren og sitatet under er oppdiktet. Eksemplet følger IPA og bruker derfor bare begrepene fra IPA.

Erfaringsutsagnene går lenger enn Ingrids egne ord, men de bygger på dem og på notatene. Teori og tidligere forskning tar du som regel opp i diskusjonen. Studien sier heller ikke noe om alle nyutdannede barnehagelærere, bare om hvordan fenomenet framtrer hos de seks som ble intervjuet.

Fenomenologi i metodekapitlet

Sensor ser særlig etter om problemstillingen, det vitenskapsteoretiske grunnlaget og analysen henger sammen. Beskriv derfor:

• hvilken tilnærming du følger, for eksempel Giorgi, IPA eller Lindseth og Norberg, og hva den bygger på filosofisk;
• hvorfor problemstillingen handler om levd erfaring og ikke om hvor utbredt noe er eller hva det skyldes;
• hvordan du har håndtert forforståelsen din, med epoché, tøyling eller refleksjon, for eksempel i en forskningslogg;
• hvordan du valgte deltakere med erfaring fra fenomenet, og hvorfor akkurat dem;
• hvordan du gjennomførte og transkriberte intervjuene, og hvordan analysen foregikk trinn for trinn, med henvisning til kilden for metoden.

Guiden om kvalitativ metode viser hvordan resten av metodekapitlet bygges opp, og guiden om validitet og reliabilitet hvordan du drøfter troverdighet og overførbarhet. Merker du at problemstillingen egentlig handler om hvilke mønstre som går igjen i det deltakerne sier, kan tematisk analyse passe bedre.